Kampala og Øystein

Dro til Kampala på fredag for å være sammen med de norske der mens jeg ventet på Øystein som skulle komme på tirsdag. Møtte Birgit og Kikki på Speke Hotel og ble boende hos dem gjennom helgen. Fant på mye spennende sprell, bl.a. teater, film, Ticket to Ride, afrikansk marked m.m. Hadde det veldig koselig, og det var godt å kunne snakke norsk igjen.

På mandag var jeg så vidt innom Miles 2 Smiles der Kikki og Birgit jobber. Der ble jeg godt mottatt av ungene. De flokket seg rundt meg og syntes det var veldig rart med hår på leggen og armene. Dreadsa mine var det også veldig gøy å dra litt i. Det virket som om de prøvde å rive av meg shortsen og de så opp under t-skjorten for å sjekke om jeg var hvit der også. På et tidspunkt hadde jeg så mange kids rundt meg og fastklemt til beina at jeg mista balansen og dro med meg et par unger i fallet. Det ente heldigvis godt, med litt moderat gråting.



På tirsdagskvelden kom Øystein og Birgit, Kikki og meg selv hadde dratt ut til flyplassen for å møte han. Jentene hadde på seg nasjonaldrakten gomaz, som er en fargerik kjole. Birgit fikk overtalt meg til å binde et laken rundt livet, ta på meg en av hennes skjorter og binde en turban på hodet. Vi kalte det den mannlige formen for gomaz. Det ble et veldig godt møte med Øystein da han kom ut av flyplassen.

På onsdag dro vi opp til Mbale og vi har nå begge kommet trygt inn i leiligheten. Ble dessverre overrakt dødsbudskapet om at Øystine hadde tatt kvelden på søndag. Hun hadde vært syk, og hadde ikke vært helt seg selv da jeg dro på fredag. Men hadde håpet på å få mer tid sammen, og trodde ikke det skulle gå så fort. Men nå har jeg heldigvis Øystein til å holde meg med selskap. Øystine er borte, men Øystein er en meget god erstatning. Du skal heller ikke se bort i fra at jeg kjøper meg ei ny høne når den rette høna byr seg.

Anders og Øystine

På lørdagen kjøpte jeg en høne for å ha som kjeledyr for å holde meg med selskap. Grunnen til at jeg kjøpte meg en høne er fordi naboens høne alltid kommer over til oss med hennes fire nydelige kyllinger for å spise i gresset vårt. Jeg fikk derfor lyst på min egen høne som etter hvert kan få kyllinger og hvis hun virkelig er verpesyk også nok egg til en god søndagsfrokost. Men det spørs hvor villig jeg er til å spise Øystine sine ufødte kyllinger. (Det stemmer, jeg har kalt opp høna mi etter min teampartner Øystein) Det føltes nemlig litt rart å spise stekt egg til kveldsmat den dagen.

Mbale

Etter en god fire timers kjøretur fra Kampala var jeg endelig fremme i Mbale. Der ble jeg møtt av Patience og av gutta som bor ved siden av. I det huset vi har er det en leilighet som vi disponerer og rett utenfor vår dør er det et bibliotek som kan disponeres av studenter. På andre siden av huset bor det fire tidligere CRO studenter som nå går på videregående. Disse guttene har vist meg rundt og vært godt selskap den første uken.



På mandag begynte jeg og jobbe på CRO. De to første ukene mine der kommer jeg til å bli introdusert i alle de aktivitetene som CRO holder på med. Har blant annet fått vært med på ”gatevandring” der vi går ut på gaten for å se etter gatebarn som har lyst til å begynne på CRO. Vi snakker med dem vi møter og hører om de kunne vært interessert i å begynne på CRO. Det er ingen tvang, og alle de ungene som er på CRO er der frivillig. Jeg har fått blitt med i timene og fått lært bort litt matte og engelsk. CRO driver også med samfunnsarbeid og har startet flere kvinneklubber og mannsklubber samt spare/låne grupper som jeg har fått vært med og sett.

På onsdag har vi fri fra CRO og jeg benyttet den sjansen til å få Stella og Kettie til å lære meg å lage noe ugandisk mat. Etter å ha kjøpt alt vi trengte på markedet dro vi hjem til meg. Der lærte jeg å lage chapati, brun ris, kål og en slags kjøttgryte. Vi var ganske gode og mette etterpå for å si det sånn. På onsdagskvelden skulle jeg møte noen på banen for å spille fotball, men de var ikke der. Men det var det lokale bokselaget, og jeg ble med på treningen deres. Så fikk løpt fikk litt og hoppet opp og ned trapper.

Den første uka har vært veldig bra, med mange nye inntrykk. Gleder meg til å fortsette å jobbe her.

Fremme

Etter halvannen times flytur kom vi til Amsterdam. Der ble det avskjeder med de som skulle til Sør-Amerika og de som skulle til andre land i Afrika. Så ble det en åtte timers flytur ned til Entebbe, og med film, musikk, helt ok mat og snille flyvertinner så tok ikke flyturen sånn altfor lang tid. På flyplassen ble vi møtt av de fleste sjefene for de forskjellige organisasjonene vi skulle jobbe for, pluss et par studenter fra Hald som dessverre måtte tilbake til Uganda på grunn av visumtrøbbel. Men for oss var det veldig godt å treffe de igjen og se noen kjente ansikter. Etter den varme velkomsten bar det ut i en buss, og det ble en veldig morsom tur til Kampala med spente norske ungdommer ombord. Vi ble kjørt til en restaurant og fikk et overraskende godt måltid før vi ble kjørt til hotellet. Der fikk vi våre egne rom og sov som steiner hele natta.

Morgenen etter ble vi hentet på hotellet klokken ti og det ble en lang dag på kontoret til Strømme med masse informasjon. Fikk oss nok en god lunsj og fikk gjort litt shopping av dagligvarer. På kvelden møttes alle til middag på hotellet, noe som viste seg og være et meget dårlig valg for vi ble sittende og vente i over to timer på maten. Men når maten endelig kom var den god nok for de fleste. Martin derimot presterte å pøse på med chillisaus på chipsen istedenfor ketchup så han spiste ikke så altfor mye. Vi andre fikk i alle fall lagt oss gode og mette etter det måltidet.

Begynte fredagen med devotion på Strømmekontoret før vi dro ut på shopping. Jeg fikk kjøpt meg ny telefon og ugandisk telefonabonnement. Etter shoppingen dro vi til Entebbe og til Uganda Wildlife Center, som i utgangspunktet er en dyrepark, der vi fikk se på diverse dyr fra Afrika. Etter noen timer der ble det lunsj på et hotell med mer informasjon, før vi dro tilbake til Kampala. Det hadde vært en lang dag med mye kjøring og info så vi dro rett tilbake til hotellet for å slappe av der. Og det ble litt internett og en kjapp brus i baren før vi tok kvelden. I morgen splittes vi på hotellet opp i forskjellige retninger. Jeg for min del drar til Mbale der jeg skal bo de neste månedene, og gleder meg veldig til det.

Reisen har begynt

Etter halvannen måned med prepping og undervisning på Hald Internasjonale Senter er vi nå endelig klare for å dra ut i den store verden. Eller klare og klare, kan man noen gang bli helt klar for å dra 7 måneder til et fremmed land og kultur. Reiselysten og frykten for det ukjente kjemper en vill kamp inne i huet, og akkurat nå leder fremmedfrykten. Hva er det jeg har blitt med på!? Det er jo galskap. Kom vel og merke hjem fra en reise på nesten ett halvt år for bare noen måneder siden, for så å dra rett ut igjen! Og siden jeg allerede har vært borte så lenge en gang, burde det egentlig ikke være noe problem å gjøre det igjen. Men det er det altså. Den reisen jeg nå begir jeg ut på er en helt annen enn den jeg har kommet meg hjem fra. Nå skal jeg bo 7 måneder i ett land, så det blir som om jeg flytter dit. Den tanken skremmer meg litt, og merker at det er mye tyngre å dra denne gangen enn det var sist. Nå er jeg ikke lenger en turist som kan gjøre som han vil, men skal nå bo i kulturen og ha et mye større ansvar for diverse og ta for meg oppgaver som jeg ikke er vandt til. Jeg kommer nok til å oppleve uvandte situasjoner på godt og vondt. Det kommer til å bli et år av en annen verden som helt sikkert kommer til å forandre mitt syn på enkelte ting og bli en meget god erfaring. Det skal bli interessant å lære og leve i en annen kultur og bli kjent med lokale og bli en del av et annet samfunn. Samtidig kommer jeg nok til å lære mer om Norge, og se på en del ting vi gjør her i Norge med andre øyne.

Jeg skal jobbe for en organisasjon kalt CRO (Children Restoration Outreach) som er støttet av Strømme Stilftelsen. CRO er så langt jeg forstår det et dagsenter for gatebarn, der de får gå på skole, spise og leke. Det finnes flere CROer i Uganda og jeg blir stasjonert på den som ligger i Mbale, som ligger fire timer unna Kampala nærmere grensa til Kenya. Min jobb her blir å være lærer og/eller sosialarbeider for disse ungene. Så det høres ut som et veldig spennende arbeid, med en del utfordringer. Jeg blir eneste fra Hald i Mbale i alle fall de tre første ukene, noe som har sine fordeler og ulemper. Fordelene er at jeg får en stor leilighet for meg selv, blir nødt til å oppsøke lokale folk med en gang og har kanskje muligheten for å komme inn i ting med en gang. Ulempen med det er jo at jeg kommer til å få sykt mange inntrykk de første ukene som jeg ikke har mulighet til å dele med noen som føler det samme. Skal nok overleve det også, for det er jo horder med Hald-studenter i Uganda så er jo ikke verre enn å ta en liten tur til de hvis det skulle bli for mye.

Jeg er nå i Lørenskog, på besøk hos Marie og venter på at vi skal bli kjørt til flyplassen, reisen har derfor begynt. I ganen står det en overfylt bag og to sekker og satser på at jeg har husket alt. Det virker så sykt urealistisk at jeg forlater Norge om 4,5 timer. Vi blir heldigvis en god gjeng på flyplassen samtidig som kan kose oss før vi drar, og vi møter enda flere i Amsterdam så der blir det nok en koselig/tårevåt avskjed med de andre elevene som spres for alle vinder.

Begynte å skrive dette blogginnlegget på bussen fra Skien til Oslo tidligere i dag, og har siden det hatt god tid til å tenke og reflektere. Jeg begynner sakte men sikkert å bli klar for å dra og nervene har roet seg litt. Vi får se om det holder når jeg kommer til flyplassen. Men nå blir det litt avslapping før jeg setter nesa mot flyplassen. Snakkas Norway;-)