Mama I'm coming home

Nå har vi vært i Uganda i korte seks måneder og begynner nå å kjenne lukten av fedrelandet. Det er nemlig bare to dager til vi er hjemme igjen. Det skal bli veldig godt å komme hjem å treffe igjen familie og venner som jeg ikke har sett på over et halvt år, men det er med blandede følelser at jeg drar fra Uganda for kommer til å savne mye og mange her. Har fått mange gode venner her som jeg kommer til å savne veldig, og kommer også til å savne barna og er veldig spent på hva som venter dem senere i livet.

Ved at vi har hatt fire tidligere gatebarn boende ved siden av oss så ser vi at det arbeidet som CRO gjør virkelig fungerer, men dessverre ikke for alle. Derfor er det trist å dra fra alle de flotte ungene uten å vite hva fremtiden har for dem. Her jeg sitter i Uganda er det vanskelig å se hva jeg har utrettet. Jeg har ikke reddet verden, men har lekt med mange unger og kommet sliten og skitten hjem ved dagens slutt. Så jeg har nok gledet noen små sjeler, men hva jeg har betydd for den enkelte er umulig å si og om de i det hele tatt kommer til å huske meg er usikkert. Uansett så har de ungene påvirket meg (jeg skal blant annet vente LENGE med å få barn!) og jeg kommer i alle fall til å huske de.

I løpet av dette oppholdet har jeg virkelig fått sett og opplevd de store forskjellene og urettferdighetene som finnes i verden. Mange her i Uganda og ellers i verden bor relativt fattig og kun fåtallet lever slik som vi gjør i Norge. Vi er utrolig privilegerte som har blitt født inn i den velferdsstaten som vi lever i, og jeg vet med meg selv at vi ofte tar det for gitt. Ting som strøm (som selvfølgelig er altfor dyrt i Norge!), rent drikkevann, mat på bordet hver dag og andre goder er ikke like selvfølgelig for en gjennomsnittlig ugander.

I Norge er vi veldig flinke til å klage på det ene og det andre. Her i Uganda har de en litt mer ”bruk det man har og vær fornøyd” holdning til ting. Må selv innrømme at det var litt irriterende da strømmen gikk midt i matlagingen eller da vannet ble borte da oppvasken måtte tas, mens vi i Norge har mikrobølgeovn og oppvaskmaskin til å gjøre jobben for oss. Strømmen og vannet hjemme kommer jo bare fra en utappelig kilde i veggen. Veiene her i Uganda er ikke alltid å skryte av, men man kommer seg som regel fram uten for mange kuler i hodet, og det kunne alltids vært verre. Det offentlige helsetilbudet er til stedet i de større byene, men har ikke alltid dekkende behandling for alle sykdommer, selv ikke de vanligste. Dessuten er ofte behandlingen dyr, og blir ikke utført før pasienten eller familien kan betale. Og hvis man da først har pengene til behandling er de private sykehusene bedre. Det finnes ingen sosial støtte eller andre lignende goder og det er de fattigste i samfunnet som rammes hardest og denne gruppen forblir derfor også de fattigste. Så vi har det utrolig flott i Norge med de ordningene vi har og jeg begynner å sette mer pris på de tingene som jeg tidligere tok for gitt.

Det skal bli veldig godt å komme hjem igjen, men jeg kommer alltid til å huske de flotte opplevelsene vi har hatt her. Her er noen av dem;

Bedre sent enn aldri

Det begynner å bli en stund siden forrige blogginnlegg nå og synes ikke at jeg burde utsette det sånn veldig mye lenger. Siden sist har jeg vært nesten en mnd i Kenya med blant annet Infield sammen med de andre Hald-studentene i Afrika, julefeiring på stranda i Mombasa sammen med 14 andre, nyttårsfeiring i Watamu sammen med Øystein og safari på nyåret med Øystein, Vårin, Birgit og Jokke. Det ble mange lange bussturer og gjerne på natta så reisekondisen er på topp.

Tilbake i Mbale var de første ukene veldig løse og gikk stort sett med til å leke med ungene. Hadde også et lite besøk av Malene som var i Uganda gjennom Hald i fjord. Øystein har hatt besøk av sin bror og dama til broren. Sist helg hadde jeg besøk av syv av jentene som er i Uganda så da ble det fjelltur, baking, kortspill og brettspill.

Forrige uke var jeg syk nesten hele uken med feber, vondt i hodet, vondt i halsen og leddsmerter, som etter et par sykehusbesøk viste seg å være tyfoid. Men er nå heldigvis helt frisk igjen og har tilbrakt store deler av helgen ute på solterrassen.

Vi har endelig fått arbeidsplanen vår (bare tre måneder for sent) og i løpet av uken starter den nye rehabiliteringsklassen mens de forrige går inn i vanlig skole sponset av CRO. Det skal bli godt å få litt faste rammer rundt arbeidet å få litt konkrete arbeidsoppgaver.

Legger ut en del bilder som kompansasjon for mitt korte og relativt forsinkede innlegg (et bilde sier mer enn tusen ord vettu);


















































Bildene ble ikke helt kronologiske men viser litt av hva jeg har drevet med den siste tiden...

Topptur er opptur

På lørdag fikk vi besøk av Birgit og Kikki. Vi hadde kjøpt inn litt julepynt og adventslys, og diska opp med hjemmelaget pizza så det ble veldig god stemning i heimen. Vi spilte også julesanger for å prøve å skape litt julestemning, men den var ikke helt til stede når det er over 30 varme grader utenfor og vi sitter i t-skjorte og shorts. Etter mat tok vi med Malaika, en hund som vi passet på for helgen, og viste de rundt i nabolaget. Da vi kom hjem igjen ble det bolle- og brødbakst. Mamma hadde sendt med onkel noe vaniljekrem så det ble skoleboller, dødsdigg!







På søndag stod vi opp like før åtte og spiste frokost som bestod av eggerøre og brød med skoleboller til dessert. Etter frokost skulle vi dra på fjelltur opp på Wanale, det fjellet nærmest Mbale. Med oss hadde vi Stella, James og George så det ble fire bodaer opp til foten av fjellet for å begynne å gå derfra. Det var en veldig fin oppstigning og veldig god utsikt over Mbale hele veien opp. Mange gårder og dyrka mark på veien opp og på toppen og mange geiter som stod langs hele stien. På toppen fikk vi tatt oss et lite bad i en bekk før vi satte oss på en liten fjellhylle helt på kanten av fjellet for å spise lunsj. Hadde kjøpt med oss en klase bananer, og jeg hadde lurt med litt kvikk-lunsj så kosa oss med det i solsteken mens vi nøt utsikten. Gikk en litt brattere og vanskeligere vei ned, men den var faktisk finere enn veien opp så det var verdt det. Vi fikk huket tak i noen bodaer etter hvert og kom oss hjem igjen. Der ble det dusj og matlaging, og avslapping. På kvelden ble det mer boller og Kikki diska opp med noen sjokolade-cookies. Vi tok med alt ut på taket der vi hadde stelt i stand myggnetting og madrasser og så "Kongeriket for en Lama". Etter filmen gikk jeg inn å la meg mens de andre hadde planer om å sove ute.





Jente dro på mandag etter en avslappet formiddag med nybakt brød til frokost og litt tid på taket. Selv om det ikke var store julestemningen, var det veldig koselig å ha de på besøk. Det var også veldig godt å komme seg ut å få rørt litt på kroppen samtidig som det var veldig godt å komme hjem til all den gode maten vi lagde.

Sjekk ut bloggen til teampartneren min Øystein for flere og bedre bilder:
http://uttabygds.blogspot.com/

Den store åpningsfesten

Dagen vi hadde planlagt så lenge for var endelig kommet, den store åpningen av det nye sportsanlegget som Start Life Support og Strømme Stiftelsen står for konstruksjonen av. Vi stod opp 06.15 og møtte opp på CRO klokken 07.00 så det ble en boda til jobb i dag. Ikke at det trengtes for vi ble ventende der en stund på Moses og de andre arbeiderne. Men de kom etter hvert og vi fikk utdelt t-skjortene, mørkerød med hvit skrift til oss ansatte og oransje med sort skrift til ungene.

































Etter at vi hadde fått t-skjortene våre skulle ungene få sine, og det ble som forventet stort kaos når de skulle deles ut. Men et vist system var det på det, skrev ned navnet på alle ungene som fikk t-skjorte og sørget for at de bare fikk en. I dag var det ekstra mange unger på CRO på grunn av den store åpningen så vi hadde ikke nok t-skjorter til alle barna som møtte opp selv om det var trykket opp 340 stk. Etter at de fleste barna hadde fått t-skjorter ble det oppstilling med korps før vi gikk marsjerende ut i gatene. Det var helt utrolig morsomt å gå rundt i gatene i et tog kledd i oransje, og folk stoppet opp og måpte i det vi gikk forbi og skjønte ikke noe av det som skjedde. Korpset ledet an toget mens ungene i oransje gikk med to banner bak, og det var skikkelig 17. mai stemning over det hele. Selv gikk jeg stort sett med Sam som jeg traff igjen på gata natta før. Han satt på skuldrene mine deler av veien og holdt i hånda mi resten. Har blitt glad i den lille gutten der etter hvert.

Ble kjørt den siste biten til den nye banen, der de hadde satt opp store telt som de hadde dekorert veldig fint. Ble en heidundrende åpningsfest, med dans, sang, taler, snorklipping og selvfølgelig fotballspilling. Det ble også servert lunsj halvveis gjennom programmet, som for så vidt var halvannen time på etterskudd som følge av at det tok veldig lang tid å få fraktet alle barna fra byen bort til banen. Det var ganske gøy å se på at de serverte ris som var i en helt enorm gryte til over 300 barn fra lastebilen. Etter lunsjen ble det fotballkamper, jentekamper først så guttekamper før den store landskampen mellom Norge og Uganda. Ble selv satt til å filme det hele så ble (heldigvis) ikke mye spilling for min del. Veldig spennende kamp med godt spill fra begge sider og drøssevis med mål. Til fulltid var stilling 6-6 og det hele endte med straffe konkurranse som gikk i Norges favør.
































Alt i alt ble det en meget vellykket dag både for oss som arrangører og gjestene men ikke minst for barna som så ut til å stortrives og det er jo for de denne banen er bygget. Dessverre ligger denne banen som sagt et stykke utenfor byen, men håper den kommer til å bli brukt masse til tross for det.

Banen ligger veldig fint til