Mama I'm coming home

Nå har vi vært i Uganda i korte seks måneder og begynner nå å kjenne lukten av fedrelandet. Det er nemlig bare to dager til vi er hjemme igjen. Det skal bli veldig godt å komme hjem å treffe igjen familie og venner som jeg ikke har sett på over et halvt år, men det er med blandede følelser at jeg drar fra Uganda for kommer til å savne mye og mange her. Har fått mange gode venner her som jeg kommer til å savne veldig, og kommer også til å savne barna og er veldig spent på hva som venter dem senere i livet.

Ved at vi har hatt fire tidligere gatebarn boende ved siden av oss så ser vi at det arbeidet som CRO gjør virkelig fungerer, men dessverre ikke for alle. Derfor er det trist å dra fra alle de flotte ungene uten å vite hva fremtiden har for dem. Her jeg sitter i Uganda er det vanskelig å se hva jeg har utrettet. Jeg har ikke reddet verden, men har lekt med mange unger og kommet sliten og skitten hjem ved dagens slutt. Så jeg har nok gledet noen små sjeler, men hva jeg har betydd for den enkelte er umulig å si og om de i det hele tatt kommer til å huske meg er usikkert. Uansett så har de ungene påvirket meg (jeg skal blant annet vente LENGE med å få barn!) og jeg kommer i alle fall til å huske de.

I løpet av dette oppholdet har jeg virkelig fått sett og opplevd de store forskjellene og urettferdighetene som finnes i verden. Mange her i Uganda og ellers i verden bor relativt fattig og kun fåtallet lever slik som vi gjør i Norge. Vi er utrolig privilegerte som har blitt født inn i den velferdsstaten som vi lever i, og jeg vet med meg selv at vi ofte tar det for gitt. Ting som strøm (som selvfølgelig er altfor dyrt i Norge!), rent drikkevann, mat på bordet hver dag og andre goder er ikke like selvfølgelig for en gjennomsnittlig ugander.

I Norge er vi veldig flinke til å klage på det ene og det andre. Her i Uganda har de en litt mer ”bruk det man har og vær fornøyd” holdning til ting. Må selv innrømme at det var litt irriterende da strømmen gikk midt i matlagingen eller da vannet ble borte da oppvasken måtte tas, mens vi i Norge har mikrobølgeovn og oppvaskmaskin til å gjøre jobben for oss. Strømmen og vannet hjemme kommer jo bare fra en utappelig kilde i veggen. Veiene her i Uganda er ikke alltid å skryte av, men man kommer seg som regel fram uten for mange kuler i hodet, og det kunne alltids vært verre. Det offentlige helsetilbudet er til stedet i de større byene, men har ikke alltid dekkende behandling for alle sykdommer, selv ikke de vanligste. Dessuten er ofte behandlingen dyr, og blir ikke utført før pasienten eller familien kan betale. Og hvis man da først har pengene til behandling er de private sykehusene bedre. Det finnes ingen sosial støtte eller andre lignende goder og det er de fattigste i samfunnet som rammes hardest og denne gruppen forblir derfor også de fattigste. Så vi har det utrolig flott i Norge med de ordningene vi har og jeg begynner å sette mer pris på de tingene som jeg tidligere tok for gitt.

Det skal bli veldig godt å komme hjem igjen, men jeg kommer alltid til å huske de flotte opplevelsene vi har hatt her. Her er noen av dem;