Begravelse

Forrige torsdag ble en veldig spesiell dag. Møtte Anneke på vei til CRO og hun fortalte oss at Mama Edith hadde mistet sønnen sin på onsdagsmorgen og at alle ansatte på CRO skulle i begravelsen. Sønnen, Paul, ble bare 25 år gammel og døde mest sannsynlig av malaria. Etter "morning devotion" dro Øystein og jeg hjem for å ta på oss litt mer passende tøy, langbukse og skjorte, men realtivt casual klesstil i begravelsen. Vi spiste lunsj på CRO rundt halv tolv og fylte opp lastebilen og en taxi og dro til begravelsen. Var kanskje bare 20-30 km å kjøre, men på dårlige veier tok det over en time. Heldigvis var det et utrolig fint landskap å kjøre gjennom.



Da vi nærmet oss så vi mange mennesker som gikk langs veien på vei til begravelsen, og vel fremme var det enda flere. Vi begynte med å gå inn i huset der kisten sto, og det var åpen kiste så man kunne se liket. Han hadde jo bare vært død en dag, så han så ganske fredelig ut der han lå. Mama Edith og flere andre kvinner sto rundt kisten og hylgrein så det var en veldig sterk opplevelse. Det ble spilt kristen pop og gladmusikk før og etter begravelsen, og det ble sunget lovsanger hele tiden, og det var en overraskende munter atmosfære (hvis man da ser bort fra de hylgrinende kvinnene). Det var mange som sa minneord, og det som ble sagt ble oversatt så det tok dobbelt så lang tid når alt skulle bli sagt to ganger.



Under minneordene ble vi servert overfylte tallerkener med mat, og Øystein, Florien og jeg delte en og klarte fortsatt ikke bli ferdige, så vi ga den vekk til noen unger ved siden av. Da minneordene var over kunne de som ville ta en siste titt/farvel med avdøde før de bar kista til gravplassen. Gikk i noen hundre meter dit han skulle gravlegges, og der ble det sang mens de gravla han. Var ikke dype graven, kanskje en meter, men de la jernstenger, jernplater og armeringsjern over og støpte graven med sement. Fikk dessverre ikke noen forklaring på hvorfor de gjorde den så permanent. Da gravleggingen var ferdig fikk vi hilst på Mama Edith en gang til før vi tok lastebilen tilbake igjen.



Den ugandiske begravelsen har noen likheter med den norske begravelsen, men den største forskjellen etter min mening er nok den muntre tonen som er under selve begravelsen. En av grunnene til det er kanskje at de opplever nok mye mer død og lidelse her enn det folk flest gjør i Norge og at det derfor blir lettere å takle det ved å muntre stemningen opp litt. Uansett så var den en veldig interessant opplevelse å få med seg.