Den store åpningsfesten

Dagen vi hadde planlagt så lenge for var endelig kommet, den store åpningen av det nye sportsanlegget som Start Life Support og Strømme Stiftelsen står for konstruksjonen av. Vi stod opp 06.15 og møtte opp på CRO klokken 07.00 så det ble en boda til jobb i dag. Ikke at det trengtes for vi ble ventende der en stund på Moses og de andre arbeiderne. Men de kom etter hvert og vi fikk utdelt t-skjortene, mørkerød med hvit skrift til oss ansatte og oransje med sort skrift til ungene.

































Etter at vi hadde fått t-skjortene våre skulle ungene få sine, og det ble som forventet stort kaos når de skulle deles ut. Men et vist system var det på det, skrev ned navnet på alle ungene som fikk t-skjorte og sørget for at de bare fikk en. I dag var det ekstra mange unger på CRO på grunn av den store åpningen så vi hadde ikke nok t-skjorter til alle barna som møtte opp selv om det var trykket opp 340 stk. Etter at de fleste barna hadde fått t-skjorter ble det oppstilling med korps før vi gikk marsjerende ut i gatene. Det var helt utrolig morsomt å gå rundt i gatene i et tog kledd i oransje, og folk stoppet opp og måpte i det vi gikk forbi og skjønte ikke noe av det som skjedde. Korpset ledet an toget mens ungene i oransje gikk med to banner bak, og det var skikkelig 17. mai stemning over det hele. Selv gikk jeg stort sett med Sam som jeg traff igjen på gata natta før. Han satt på skuldrene mine deler av veien og holdt i hånda mi resten. Har blitt glad i den lille gutten der etter hvert.

Ble kjørt den siste biten til den nye banen, der de hadde satt opp store telt som de hadde dekorert veldig fint. Ble en heidundrende åpningsfest, med dans, sang, taler, snorklipping og selvfølgelig fotballspilling. Det ble også servert lunsj halvveis gjennom programmet, som for så vidt var halvannen time på etterskudd som følge av at det tok veldig lang tid å få fraktet alle barna fra byen bort til banen. Det var ganske gøy å se på at de serverte ris som var i en helt enorm gryte til over 300 barn fra lastebilen. Etter lunsjen ble det fotballkamper, jentekamper først så guttekamper før den store landskampen mellom Norge og Uganda. Ble selv satt til å filme det hele så ble (heldigvis) ikke mye spilling for min del. Veldig spennende kamp med godt spill fra begge sider og drøssevis med mål. Til fulltid var stilling 6-6 og det hele endte med straffe konkurranse som gikk i Norges favør.
































Alt i alt ble det en meget vellykket dag både for oss som arrangører og gjestene men ikke minst for barna som så ut til å stortrives og det er jo for de denne banen er bygget. Dessverre ligger denne banen som sagt et stykke utenfor byen, men håper den kommer til å bli brukt masse til tross for det.

Banen ligger veldig fint til

Begravelse

Forrige torsdag ble en veldig spesiell dag. Møtte Anneke på vei til CRO og hun fortalte oss at Mama Edith hadde mistet sønnen sin på onsdagsmorgen og at alle ansatte på CRO skulle i begravelsen. Sønnen, Paul, ble bare 25 år gammel og døde mest sannsynlig av malaria. Etter "morning devotion" dro Øystein og jeg hjem for å ta på oss litt mer passende tøy, langbukse og skjorte, men realtivt casual klesstil i begravelsen. Vi spiste lunsj på CRO rundt halv tolv og fylte opp lastebilen og en taxi og dro til begravelsen. Var kanskje bare 20-30 km å kjøre, men på dårlige veier tok det over en time. Heldigvis var det et utrolig fint landskap å kjøre gjennom.



Da vi nærmet oss så vi mange mennesker som gikk langs veien på vei til begravelsen, og vel fremme var det enda flere. Vi begynte med å gå inn i huset der kisten sto, og det var åpen kiste så man kunne se liket. Han hadde jo bare vært død en dag, så han så ganske fredelig ut der han lå. Mama Edith og flere andre kvinner sto rundt kisten og hylgrein så det var en veldig sterk opplevelse. Det ble spilt kristen pop og gladmusikk før og etter begravelsen, og det ble sunget lovsanger hele tiden, og det var en overraskende munter atmosfære (hvis man da ser bort fra de hylgrinende kvinnene). Det var mange som sa minneord, og det som ble sagt ble oversatt så det tok dobbelt så lang tid når alt skulle bli sagt to ganger.



Under minneordene ble vi servert overfylte tallerkener med mat, og Øystein, Florien og jeg delte en og klarte fortsatt ikke bli ferdige, så vi ga den vekk til noen unger ved siden av. Da minneordene var over kunne de som ville ta en siste titt/farvel med avdøde før de bar kista til gravplassen. Gikk i noen hundre meter dit han skulle gravlegges, og der ble det sang mens de gravla han. Var ikke dype graven, kanskje en meter, men de la jernstenger, jernplater og armeringsjern over og støpte graven med sement. Fikk dessverre ikke noen forklaring på hvorfor de gjorde den så permanent. Da gravleggingen var ferdig fikk vi hilst på Mama Edith en gang til før vi tok lastebilen tilbake igjen.



Den ugandiske begravelsen har noen likheter med den norske begravelsen, men den største forskjellen etter min mening er nok den muntre tonen som er under selve begravelsen. En av grunnene til det er kanskje at de opplever nok mye mer død og lidelse her enn det folk flest gjør i Norge og at det derfor blir lettere å takle det ved å muntre stemningen opp litt. Uansett så var den en veldig interessant opplevelse å få med seg.

REGN!

Av og til er det så kraftig regn at det bare må dokumenteres:

Slik bor vi

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av det som er vårt flotte hus og hjem de neste seks månedene:

Taket (Et halvferdig bygg som fungerer ypperlig som terrasse):


Rommet mitt:


Dusjen:


Kjøkkenet:


Stua:


Doen/hullet i bakken:

Litt av kvart

Da har det gått litt over en uke siden sist, og det virker som om Øystein har kommet seg godt til rette både i leiligheten og på CRO. Det har også vært veldig gøy for meg å få han inn i leiligheten. Du er nemlig meget godt selskap Øystein! Vi har hatt noen gode vanlige dager på CRO og noen fridager som har gått med til å nyte sola ute på taket og ved bassengkanten på et hotell i nærheten. Vi har også hatt besøk av Kettie og Stella og laget brød og pizza. Litt lettere å lage mat når man har blitt to i huset. Vi har også fått sett litt film, og jeg satte ny rekord i Ticket to ride med 278 poeng!


Kloakken ser finere ut enn den lukter...


Fra en skoletime på CRO


En bortkommen geit midt i gata


Et gummihjul er et fint leketøy


Noen av barna koser seg med bøker


Varm velkomst/introduksjon av alle voluntørene


I dag (fredag) dro vi igjen til Kampala. Onkelen min er nemlig på en liten tur ned hit så har tilbrakt kvelden med han. Litt sprøtt å møte han her i Uganda men det gjør det bare enda koseligere. Vi fikk oss en god indisk middag på Garden City og en god kopp te før vi dro tilbake til hotellet. I morgen blir det nok en liten tur til et av de afrikanske markedene her for å kjøpe litt suvenirer. På kvelden i morgen er det duket for norsk fest der alle nordmennene fra Hald i Uganda er invitert så det blir nok kos.

Kampala og Øystein

Dro til Kampala på fredag for å være sammen med de norske der mens jeg ventet på Øystein som skulle komme på tirsdag. Møtte Birgit og Kikki på Speke Hotel og ble boende hos dem gjennom helgen. Fant på mye spennende sprell, bl.a. teater, film, Ticket to Ride, afrikansk marked m.m. Hadde det veldig koselig, og det var godt å kunne snakke norsk igjen.

På mandag var jeg så vidt innom Miles 2 Smiles der Kikki og Birgit jobber. Der ble jeg godt mottatt av ungene. De flokket seg rundt meg og syntes det var veldig rart med hår på leggen og armene. Dreadsa mine var det også veldig gøy å dra litt i. Det virket som om de prøvde å rive av meg shortsen og de så opp under t-skjorten for å sjekke om jeg var hvit der også. På et tidspunkt hadde jeg så mange kids rundt meg og fastklemt til beina at jeg mista balansen og dro med meg et par unger i fallet. Det ente heldigvis godt, med litt moderat gråting.



På tirsdagskvelden kom Øystein og Birgit, Kikki og meg selv hadde dratt ut til flyplassen for å møte han. Jentene hadde på seg nasjonaldrakten gomaz, som er en fargerik kjole. Birgit fikk overtalt meg til å binde et laken rundt livet, ta på meg en av hennes skjorter og binde en turban på hodet. Vi kalte det den mannlige formen for gomaz. Det ble et veldig godt møte med Øystein da han kom ut av flyplassen.

På onsdag dro vi opp til Mbale og vi har nå begge kommet trygt inn i leiligheten. Ble dessverre overrakt dødsbudskapet om at Øystine hadde tatt kvelden på søndag. Hun hadde vært syk, og hadde ikke vært helt seg selv da jeg dro på fredag. Men hadde håpet på å få mer tid sammen, og trodde ikke det skulle gå så fort. Men nå har jeg heldigvis Øystein til å holde meg med selskap. Øystine er borte, men Øystein er en meget god erstatning. Du skal heller ikke se bort i fra at jeg kjøper meg ei ny høne når den rette høna byr seg.

Anders og Øystine

På lørdagen kjøpte jeg en høne for å ha som kjeledyr for å holde meg med selskap. Grunnen til at jeg kjøpte meg en høne er fordi naboens høne alltid kommer over til oss med hennes fire nydelige kyllinger for å spise i gresset vårt. Jeg fikk derfor lyst på min egen høne som etter hvert kan få kyllinger og hvis hun virkelig er verpesyk også nok egg til en god søndagsfrokost. Men det spørs hvor villig jeg er til å spise Øystine sine ufødte kyllinger. (Det stemmer, jeg har kalt opp høna mi etter min teampartner Øystein) Det føltes nemlig litt rart å spise stekt egg til kveldsmat den dagen.